16. februar 2020

Den nye grønne landbrukspolitikken.

Tekst: Tore Jardar S Wirgenes

Det er mye tunnelsyn i dagens landbrukspolitikk. Mer kaos. Og lite totale kunnskaper. Det må nå raskt en helhetlig løsning på plass. Og vi må spre budskapet om løsninger. Hvordan kombinerer vi en klimakrise, en biologisk mangfoldskrise og et globalt behov for stadig mer mat? Alle punktene er like viktige. Og de henger sammen.

Vi må altså redusere import og produsere mer mat i eget land. Vi kan rett og slett ikke lengre ta mer enn absolutt nødvendig av det globale matfatet. Vi må sørge for at biologisk mangfold har de beste kår, og vi må endre på hvordan vi håndterer ressursene våres. For ressurskrise er det egentlige problemet. Monokulturer og utarmet jord gjør oss avheng av stadig mer tilførte ressurser. Vi er inne i en ond sirkel. Oppdrett av dyr er også former for monokulturer som har en rekke problemer knytta til ressursgrunnlag og etikk. Vi toucher industribegreper og husdyrhold i samme moment og har frikoplet gårdens lokale ressurser. Husdyr og industri i samme “setning” er avleggs og trolig lite fremtidsbærende. Natur, lokale ressurser, husdyr og økosystem må mer sammekoples. I tillegg er det svinn hele veien fra jord til bord. Og vi vi har et kosthold som overforbruker enormt mye ressurser. Bra mat er dyrt, men har kanskje rett pris – raffinert og prossesert mat tar for stor del av matfatet. Og skaper trolig flere problem enn det løser.

Landbruk og biologi må knyttes mer. Vi må snakke mer om gode økosystemer i jordbruket. Mat og natur er en og samme sak. Og vi mennesker er en del av naturen.

Etter flere generasjoner med pakkeskader fra tunge maskiner på beste matjord og frigjøring av karbon fra åker via jordbearbeiding og erosjon ser stadig flere bønder behovet for å bygge mer mold i jorda. Karbonnivået er halvert i åkrene (!) og frigjort som CO2 i atmosfæren. Det gjør oss stadig mer sårbare for flom og tørke – og jordas mineraler frigjøres i mindre grad til planter og vi får ikke samme kvalitet lengre oppover i næringskjeden. Det er sunt for naturen og det er sunt for oss som spiser maten å ha en livskraftig mold, full av liv.

Beitedyr og metandiskusjonen er ute av kontroll og proporsjoner. Ja, produksjoner kan være problematisk, men aldri kua. Det er metoden som avgjør. Og stadig flere bønder er med på å binde CO2 i stort omfang. Løsninger som også sikrer biologisk mangfold og reduserer bruk av fossile ressurser, sprøytemidler og kunstgjødsel. Det krever at vi må bruke beitedyr mer målretta. De må skjøtes i kulturlandskapet. Det er smart for karbonbindinga og smart for dyrevellferden å gjete mer, eller styre og kontrollere beitedyra bedre. Unngå både underbeiting og overbeiting. Dessuten presses beitedyr ut av områder til fordel for rovdyr, men også motsatt. Økt overvåking og styrt beiting er bra for både dyrevellferd og CO2 fangst. Et reelt kulturlandskapspleie. Det vil koste. Men det er det også verdt.

Kjøtt er utfordrende først og fremst pga arealene som opptas, og for store monokulturer. Ikke for klima og for at det er usunt. En reduksjon på 35% forbruk av kraftfôr for alle husdyr hadde frigjort så store areal at vi kunne doblet grønnsak, bær og frukt produksjon i norge. Bruke mest mulig korn rett til menneskeføde. Eller produsere mer proteinvekter til befolkningen og til egne husdyr. Nordiske proteiner og grass gjør også kjøtt sunnere. Hele bildet må med. Men da måtte vi velge mer norsk mat, mer sesong og noe mindre kjøtt. Da kunne vi doblet dagens selvbergingsgrad og redusert vår import av matressurser. Bra for klima, og bra for å minske presset på det globale matfatet. Og god sikkerhet for en stadig mer sensitiv klode både politisk og klimatisk. Vi kunne med fordel redusert enda mer av forbruket på særlig svin og kylling. Økte adferdsreguleringer med tanker om økt dyrevelferd kunne slått to fluer i en smekk på dette området. Økte krav betyr også høyere priser og redusert forbruk og svinn. Ku og sau kunne tatt tapet av kraftfôr via grasset og beiting. I et land som Norge er det stor grunn til å verne om beitedyr. Danmark feks ville hatt større grunner til motsatt fortegn. Vi må sørge for at vi ikke mister karbon i jorda vår, men øker det litt etter litt. Det er bra for alt. Bøndene forstår dette stadig mer, mens politikerne har mistet fokuset. Mer blomster, mer konstant dekke, mer kompost, mer grass i vekstskifte og mer trær i åkerlandskapet er helt OK og helt vesentlig for biologisk mangfold. For sunne økosystem. Mindre kjemi og mer biologi. For insektene. For mikrobene. For naturen. For matkvalitet. Bonden står for en næring som trolig raskest kan være klimanøytral. Som bidrar positivt for klima. I dagens landbruksdebatt og matdiskusjoner er det skyttergraver og tautrekking som regjerer. Det bare handler om når vi tar steget full ut – og tenker helhetlig. Vi skal nemlig produsere mat i et evighetsperspektiv. Da må vi raskt innrette oss der etter. Bli med å presenter en ny tredje løsning.

Bilder fra Virgenes.